Det er nå en stund siden vi har lagt ut en oppdatering på utviklingen i prosjektet. For min del (Henning) kan jeg meddele at jeg nå har kontakt med begge ethernet grensesnittene. Disse grensesnittene er såkalte “hardwired” adaptere. Det vil si at man ikke behøver å programmere en protokollstack selv, men setter verdier i spesielle registre etter som man skal bruke den.
Denne modulen kan kontrolleres på litt forskjellige måter, men vi har valgt å bruke SPI (Serial Peripheral Interface). Når vi utviklet og designet “utviklingsbrettet” (se tidligere post) satte vi av plass til denne modulen, og SPI linken der fungerte uten videre problemer slik at jeg kjapt fikk opp en kommunikasjon der.
Etterhvert som jeg fortsatte programutviklingen fant jeg det nødvendig å kople opp den andre modulen også, da jeg ikke fant noen god løsning for å teste opp mot en PC. I kjent stil fant jeg fram lyskassa og etsebadet og lagde et enkelt breakout kort til den andre modulen (den har 2mm spacing mellom bena, så den passer ikke på et vanlig koplingsbrett). Siden ethernetmodulen kjører på 3,3V og mikrokontrolleren kjører på 5 V fikk jeg en del problemer med returen på SPI linken. Dette ble ikke noe problem på utviklingskortet da det har en del kortere baner enn ledningene mellom kontrollerkortet og modulen i det nye oppsettet.
Kontrollerkortet er et lite kort produsert av et firma ved navn Olimex, som prosjektet forøvrig har arvet fra Ole Martins tidligere prosjekt “WCI”. Det var jo bygd opp rundt en ATmega16 og 5 V drift, så for å fikse SPI problemet mitt bygde jeg det om til 3,3 V med en ny MAX (UART -> RS232) og en ATmega16L som begge kan kjøre på 3,3 V. Så etter å ha kranglet litt med en defekt mikrokontroller, og erstattet den, fungerer alt som det skal. Så nå har jeg et ypperlig testoppsett, og er klar for å programmere en transparent link.
